Forlagets startside

Om verket

Utgivelser

Foredrag

Forleggers skriv

Sannheten

Facebook

Brevet til B fra 1938

Tanker om VML

Opptredener

Musikk

Bestilling

Kontakt

Forum

 

 

 

 

 

I 1938 ble det gjort en siste henvendelse fra den oversanselig verden til den tids biskoper i Danmark. Brevet het: "Et Aapent Fællesbrev til alle Landets Bisper."

 

______________________________________________

 

Jeg, som ved hjelp av vår jordiske tolk her taler til dere, er en av de Yngste, som er menneskenes åndelige ledere. Vi leder alle fra Mørke til Lys, fra Mørkets ugjerninger til et liv i fred og fordragelighet i den jordiske verden.

Vår Fader ba meg henvende meg til dere, som er den danske kristene kirkes øverste myndighet, for om mulig hos noen av dere å fremkalle et svakt minne om det løfte, som dere avla til Ham, før dere gikk inn til deres inkarnasjon. Løftet om at dere av all evne under jordelivet ville forsøke å gjennomføre en reformasjon av deres kirkes lære. Dere har ikke alle avlagt dette løftet, men jeg er ikke myndiget til å peke ut blant dere, de som har påtatt seg denne misjon. For det er vår Faders ønske, at dere alle i fellesskap, med god vilje og i god forståelse vil forsøke å revidere den kristne religion, slik at den kommer til å stå i full samklang med sannheten, i full samklang med de faktiske forhold.

Høyere og høyere lyder krevende rop til vår Fader fra de mennesker, som er nådd så langt frem i åndelig utvikling, at de helt og fullt er frigjorte fra troen på og tilliten til de gamle sagn og eventyr, som nå i et par tusen år har fylt de kristnes religiøse liv og tanker. Dere menn (og kvinner,) som er kirkens øverste myndigheter glemmer, at menneskeheten bestandig ledes fremover mot bedre og klarere forståelse av jordelivets forskjellige foreteelser. Og fordi dere og deres forgjengere har glemt å ta dette forhold med i beregningen, så har kirkens lære, den religiøse tro, stagnert, den betyr intet for det åndelige fremskredne menneske. Vær i fremtiden ikke de rop overhørige, de rop, som igjen og igjen også lyder til dere og til deres kollegaer innenfor kirken. Tusener og atter tusener av mennesker lengter etter og søker med det dypeste savn etter en renere og klarere forståelse av vår Gud og Fader. De lengter etter å bli delaktiggjort i en viten, som kan give dem en annen, en sannere oppfattelse av Guds forhold til dem, samtidig gi dem den fulle sannhet om meningen med livet på Jorden. Ja, de lengter etter å få den fulle visshet for, at det er et liv etter døden, en utvikling som kan føre dem til et mål! Hvorfor mener dere, at menneskeheten må gå fremover i viten og i forståelse på alle mulige områder bare ikke på det religiøse? Hvorfor er dere av den oppfattelse, at nåtidens mennesker i deres religiøse tro skal stå på det samme lave standpunkt, som oldkirkens tilhengere sto på? Mener dere virkelig, at vår Fader er ute av stand til å bringe de budskaper frem til menneskene, som det er Hans hensikt å gi dem? Eller mener dere, at dere kan diktere deres Gud og Fader, hva Han kan eller ikke kan gjøre? Tror dere virkelig, at deres ulyst til å motta de sannheter om det åndelige og om det jordiske liv, som Han forlengst har gitt dere, veier det minste mot Hans ønsker og mot Hans vilje til å få disse sannheter frem til de kristne menigheter? Hvis dere tror noe av alt dette, da er det bare, fordi dere selv ikke har det fjerneste kjennskap til deres himmelske Fader, så er det bare, fordi dere ikke har det fjerneste kjennskap til de veier, som Han lar sine budbringere vandre, og fordi dere ikke kjenner noe til de midler, til de måter, som danner grunnlaget for de meddelelser, som Han ønsker å gi menneskene. Men det er sannelig deres egen feil, for det budskap, som forlengst er overgitt til det danske folk, er fremkommet på en måte, som dere ikke aksepterer, derfor har dere hittil nektet å motta det. Med hvilken rett har dere gjort det? Med et gammelt kjent Bibelord spør jeg her: "Er noe umulig for Herren vår Gud?"

Som vår jordiske tolk har kommentert i sin innledning, ble vår Faders budskap "Vandre mot Lyset!" i året 1920 overgitt til de biskoper, som da satt i embedet. De menn, som dengang var kirkens øverste myndighet, hadde alle lovet vår Fader, at de under jordelivet ville ta i mot et eventuelt reformasjonsverk, hvis det lykkes å få det overført til den jordiske verden, samt lovet å gjennemføre den i verket påpekede revisjon av den bestående tro. Men gjorde de det? Nej, det gjorde de sannelig ikke! De vendte seg fra det, de ønsket ikke å beskjeftige seg med et verk, der så fullstendig rev deres kirkes lære ned fra det opphøyede sted, som den hittil hadde hatt. Ja, et par av deres forgjengere vendte seg til og med i den dypeste forakt fra vår Faders budskap, for i deres jordiske blindhet antok de, at Satan, Djevelen, sto bak det givne! Men er det virkelig tenkelig, at Satan, Mørkets Fyrste, den øverste representant for synden, for hatet, for all verdens ugjerninger, ondskap og dårskap, kunne være i stand til å forme et slikt kjærlighetens og renhetens evangelium, som bl.a. finnes i "Vandre mot Lyset!"? Nei, og atter nei, noe slikt ville være helt umulig! Men mennesker er altså i deres kortsynthet allikevel i stand til å gi denne typen tanker rom i deres sinn! -

Ikke bare deres forgjengere i embedet fikk vår Faders budskap tilsendt, flere av deres brødre innen for kirken hadde på samme måten før inkarnasjonen gitt løfte om å være deres overordnede behjelpelig med å gjennemføre en revisisjon av den bestående lære. Heller ikke disse menn holdt deres løfte, skjønt mange av dem følte seg dybt grepne av de givne meddelelser, selv om de glimtvis følte, at de her sto overfor de så lenge etterlengtede sannheter. I steden for å be vår Fader hjelpe dem til fullt og helt å forstå det gitte, slik at de kunne bli i stand til å delaktiggjøre deres menigheter i sin viten og forståelse, forholdt de seg passive, fordi de ikke våget å komme inn i en situasjon, som muliggens kunne danne grunnlaget for deres avskjedigelse fra kirkens tjeneste. - Mange av disse menn, som brøt det til vår Fader givne løfte, er forlengst blitt kalt hjem og har over for Gud måttet gjøre rede for, hvorfor motet til å følge hans kallen sviktet dem i den avgørende stund. Bittert har de angret deres svik, bittert har de angret deres taushet, for vår Fader viste dem, hvordan det ville ha sett ut i den jordiske verden, hvis de hadde fulgt Hans kall. De bilder av verdenssituasjonen, som dere - kirkens øverste myndigheter - nå ser og lenge har kunnet se, skyldes delvis disse menns svik! Og vår Fader har på deres skuldre lagt en stor del av ansvaret for de grufulle begivenheter, som nå i lange tider daglig har funnet sted både i syd, i vest og i øst. Disse menn, som sviktet deres løfte, bærer nå et stort ansvar for de millioner av menneskeliv, som er gått tapt av både de krigende og av de ikke krigende. De bærer deres store ansvar for de talløse grusomheter utøvd mot menn, kvinner og barn, de bærer deres ansvar for de tallrike ugjerninger gjort under krigens voldsomheter, de bærer deres ansvar for de åndelige og legemlige lidelser, ansvaret for de tragiske livsforhold, som er blitt utallige kvinner og barns skjebne. Ja, det er umulig å ramse opp alt det, som disse menn nå må bære ansvaret for, et ansvar, som det vil ta dem årtusener, ja, kanskje millioner av år å få elliminert gjennom den bot, vår Fader har pålagt dem. Mange vanskelige, mange triste og tunge inkarnasjoner venter i fremtiden de menn, som sviktet vår Faders tillit. Og jeg sier derfor til dere: la mine ord her være et memento for dere; tenk på det mektige ansvar, som vår Fader engang vil legge på deres skuldre, hvis også dere vender dere fra den misjon, som er deres! -

Gjennem sine mange utsendinger - de Yngste - som fødtes i landene Jorden rundt, har vår Fader fra tidenes morgen igjen og igjen ropt til menneskene: "Dere må ikke slå hverandre ihjel!" I fred og fordragelighet skal dere mennesker vandre side ved side under deres jordeliv. I fred og fordragelighet, i felleskap med hverandre, med god vilje, ved å ta alle nødvendige hensyn til hverandres meninger og ønsker skal de mange landenes regjeringer og deres betrodde menn løse de vanskeligheter og bilegge de stridigheter, som hoper seg opp rundt dere! Aldri noen gang vil vår Gud og Fader tillate, at et lands regjering med våpenmakt trenger seg inn på et annet lands område for å undertrykke folket der, for å myrde, røve og plyndre, for å tilintetgjøre menneskeliv, for å brannskade og for å ødelegge uerstattelige kunstverk og talløse verdier. Aldri noen gang vil vår Fader tillate, at bror reiser seg mot bror innen for et lands grenser; for alt dette er kun av det onde; Aldri noen gang vil brorskapets fred senke seg over Jorden og dere, så lenge dere mennesker oppfører dere som dyr og ikke som mennesker! - Jeg spør dere: har menneskene i ånd og i sannhet lyttet til og fulgt disse anmodninger fra vår Faders utsendinger? Nej, og atter nej! Det har de sannelig ikke! Svake, vaklende forsøk er foretatt i ny og ned, på forskjellige famlende måter, men ennå er intet virkelig effektivt oppnådd, som kan samle alle regjeringer til et samarbeide i fordragelighet og i tillit til hverandre. Derfor er "Fred på Jorden" ennå bannlyst av mennesker! - Men jeg spør dere, hvordan skal menneskene kunne lære å holde vår Faders bud: "Du må ikke slå ihjel", når den kristne læres hoveddogme tillegger Ham en handling, som ingen menneskefader kan utføre uten å bli idømt en streng straff for brudd på sitt lands lover! Så lenge kirkens menn holder fast ved dogmet om: At Gud lot sin elskede sønn lide døden (lot ham slå ihjel) for at han, ved sin uskyldige lidde død, skulle sone menneskenes synder, ja så lenge som denne læresetning har hevd, lærer menneskene ikke å forstå: at Guds krav til dem er uomstøtelig, de lærer ikke å forstå, hvilken verdi et menneskes liv, selv det usleste mennneskeliv, er for vår Fader. Menneskers forakt for deres medmenneskers liv er den logiske konsekvens av Kristendommens hoveddogme. "Kan Gud slå ihjel, kan også vi gjøre det", slik tenker de, som kriger med hverandre, og Guds Lov faller til Jorden, ringaktet og forkastet! Ja, vær sikker på: at til og med ikke den mest kunstferdige uttenkte fortolkning av Jesu Død vil få vår Fader til å akseptere deres påstand om en soningsdød – en påstand, som har sin rot i Mørket og i en mangelfull, en feilaktig oppfattelse av vår Fader og av Hans forhold til menneskeheten. Gud har - før deres inkarnasjon - pålagt noen av dere å vaske bort denne skamplet på den kristne religion, og Han har bedt meg meddele dere: at tiden nå er inne til å utføre denne misjon i fellesskap med deres øvrige embedsbrødre. Ikke alene denne skamplet skal fjernes, læren skal bringes i full overens-stemmelse med de meddelelser, som er gitt i "Vandre mot Lyset!". Men mange små og uutviklede menneskeånder vil sikkert bli sinte på dere, bli sinte fordi de nå får vite, at de selv skal sone deres synder, bli sinte, fordi de i fremtiden selv må bære det fulle ansvar for alle deres dårlige handlinger, bli sinte fordi de, jordeliv etter jordeliv, selv skal arbeide med å rense ut all synd, alt ondt og stygt av deres sinn og tanker, bli sinte fordi målet: vår Faders Rike, ligger så langt ut i horisonten som en svakt lysende stjerne - millioner av år fjernt fra deres åndelige jeg! Og dere skal vite, at mange i deres menigheter er av de Eldste, disse vil - hvis de tør - motarbeide dere på alle måter for forsatt å holde menneskene tilbake i Mørke og uvitenhet på det religiøse område. Lytt ikke til deres meninger, ta avstand fra deres påstander om menneskeverk og djevelverk og følg den rette og vakkert ryddede vei, som vår Fader har anvist dere i sitt budskap! Ja, forsøk å gjennomføre den reformasjon, som må komme før eller senere! For gjennomføres den ikke av dere, da vil den dag muligens komme, da de store masser reiser seg mot dere og tvinger igjennom en reformasjon. Tidene er onde, og ingen vet, helle ikke vår Fader vet det ennå, om disse onde tider vil nå til deres land og til deres folk. Men hvis dere klarer - i fred og fordragelighet - å gjennomføre alt på en helt rolig og verdig måte, da vil dere sikkert kunne hindre, at alvorlige stridigheter bryter ut, hindre at utvekslingen av de forskellige meninger og oppfattelser går over til håndgripeligheter - eller til det, som er verre. Klarer dere derimot ikke å holde de mange medlemmer av deres menigheter innen for besinnelighetens grenser, da må dere bære deres store del av ansvaret for det, som muligens vil skje, for dere kunne forlengst - i de roligere tider - ha utført deres oppgave.

For at dere alle fullt og helt kan forstå, hvorfor Gud har valgt netopp dette tidspunkt til å minne dere om deres løfte og til å oppfordre dere til å påbegynne deres misjon, har Han bedt meg om å give dere en så kort og klar oversikt, som det er mulig, over hvorfor Han gjør det:

I "Vandrer mot Lyset" står meddelt, at menneskene ble skapt av de Eldste - Guds falne barn - under ledelse av Mørkets Fyrste, Ardor - den eldste av de Eldste - kjent i den menneskelige verden som Lucifer, Satan, Djevelen etc. De Eldste mente seg maktfullkomne nok til å skape vesener av deres egen støpning, i deres egen lignelse. Men de klarte kun å frembringe et "menneskedyr" uten et åndelig Jeg, uden Tanke og Vilje. menneskene ble på den måten skapt imot Guds ønske og vilje! Mørkets Fyrste, hans falne brødre og søstre, forsøkte på forskjellig måter å lede disse uhyggelig utseende vesener til å danne ordnede samfunn osv. osv., hvilket alt sammen totalt mislyktes. I store kaotiske flokke levde de spredt over store deler av Jorden. Strid og slagsmål, mord og atter mord hørte til dagens orden. Da disse tilstander hadde vart i mange og lange tider, ble tilslutt noen av de Eldste på det dypeste grepet av sorg og anger over de fryktelige skuespill, som de daglig var vitner til i den menneskelige verden, og i deres fortvilelse ropte de på deres Fader om hjelp for disse elendige vesener. Gud oppfylte deres bønn, og ved å knytte en gnist av sitt eget flammende Vesen til menneskenes jordiske legemer, og samtidig ved å gi dem Tanke og Vilje gjorde Han de Eldstes skabninger til sine egne barn. På den måten utrustet ble de i stand til selv, i årmillioners løp, å kjempe seg ut av Mørket fremover mot Lyset, fremover mot Gud og Hans Rike. For ytterligere å hjelpe disse elendige skapninger lot de Yngste seg - på Guds oppfordring - føde til Jorden som mennesker ved å la seg knytte til ufødte fostre. De Yngste ble på den måten menneskehetens foregangsmenn. For hvert nytt slektledd brakte de flere kunnskaper, større viten til deres medmennesker, lærte dem bruken av ilden, samt lærte dem å utnytte, hva som fantes på Jorden av planter og dyr. Uendelig langsomt utviklet den menneskelige ånd seg mere og mere. Men Ardor, hans brødre og søstre, forsøkte bestandig å trekke deres skapninger tilbake i Mørket, for de ville ikke slippe deres makt og herredømme over dem. Da oppsto den tanke hos dem å ytterligere bekjempe de Yngste ved å la seg inkarnere blant menneskene på samme måte som Guds utsendinger. Ansikt til ansikt med dem i den jordiske verden, mente de, at de kunne utsette, muligens helt hindre de Yngstes arbeide. Dessuten kunne de, ved å la seg inkarnere - for kortere eller lengre tid - frigjøre seg selv for det uhyggelige liv, som de ellers førte i deres av Mørket ødelagte rike - en sfære rundt Jorden. Fra den stund, da Ardor begynte å inkarnere de Eldste blant menneskene, ble arbeidet uendelig vanskelig for de Yngste; for de Eldste fødtes som mektige åndelige personligheter, som svang deres svøper over menneskene - deres egne elendige skapninger - som de gjorde til deres underdannige, tjenende slaver. Som fyrster, konger, keisere fødtes de til Jorden og - som Prester! For som yppersteprester hadde de, gjennem de på stedet værende religioner, makt ikke bare over folket, men også over dets herskere. Hittil hadde de Yngste ført menneskene frem i en nogenlunde lik linje, nå ble det til en bestandig frem- og tilbagebølgende åndelig kamp mellem de inkarnerte Eldste og de inkarnerte Yngste; og Guds utsendinger var igjen og igjen i ferd med å tape motet og oppgi det hele. For bak de inkarnerte Eldste stod Ardor! Han hadde ikke klart å knytte seg selv til et menneskefoster, derfor han måtte forbli i sitt Mørkerike. Herfra ledet han sine inkarnerte brødre og søstre, som på grunn av den ondskap, de selv innebar i sinn og i tanke, var lette å lede, de ble hans lydige tjenere og tjenerinner. Ardor forsto veldig hurtig, at ville han bevare sitt herredømme over menneskene, måtte det skje gjennom de religioner, han hadde skapt og innpodet i sine skapningers sinn og tanker. For jo flere religiøse retninger, desto flere stridigheter, da hver religions representanter selvfølgelig bestandig ville hevde: at deres lære var den eneste rette, den eneste saliggjørende. Og for å skape enda flere stridsemner uttenkte han bestandig nye religioner iblandet med masser av mystikk, samt "forbedret" på forskjellig måter de alt bestående. I de tallrike former for religion, som finnes blant Jordens forskellige folkeslag, i de gamle mytologier og mysteriereligioner, overalt spores Ardors innflytelse, selv om de Yngste, som motvekt, forsøkte å bringe sannheter om det oversanselige liv, sannheter om menneskets opprinnelse og sannheter om Gud og om Hans forhold til menneskene. Ingen steder spores allikevel Ardors innflytelse så tydelig som i de kristnes bibel, en samling av jødefolkets gamle historiske sagn og fortellinger. I dette verk opptrer Ardor selv - han er lett å gjenkjenne - som Jah, Jahve eller Jehova, menneskenes "gud", krigsguden! Der er ikke noen som helst grunn til nå å bebreide Jødene for denne kjensgjerning; for jødefolkets religion var i virkeligheten hverken verre eller bedre enn de andre på den tiden eksisterende religioner; for i alle folkeslags religiøse fortellinger findes Ardor mer eller mindre skjult. Nej, der er såvisst intet å bebreide Jøderne for her. Men i tillegg til å kunne spore Ardor i disse gamle forestillinger, spores samtidig de Yngstes inngripen på det religiøse område. Også i de kristnes bibel trer glimtvis en personlighed frem, som i mangt og meget minner om den sanne Gud, menneskenes åndelige Fader.

Da den eldste av de Yngste - Kristus - levde sitt liv på Jorden som Jesus fra Nasareth, for i ånd og i sannhet å lære menneskene om Gud og for å bringe kjærlighetsevangeliet til dem, forsøkte Ardor på vanlig måte å gripe forstyrrende og ødelæggende inn, hvor som helst han var i stand til det. Da Jesu liv var avsluttet med hans død på korset - en død han led for sin lære, der i høy grad var en motsetning til Jødernes - og Kristendommen begynte å formes i Pauli sinn og tanker, begynte Ardor for alvor å blande seg i den nye religions utforming; for det stod klart for ham, at lykkes det ikke å forvanske meningen med Jesu liv og lære, da ville hans - Ardors - makt over menneskene meget snart være forbi. Og han oppfant da noen av de mange forskellige bærende dogmer i Kristendommen og innpodet dem i Pauli sinn. Ardor visste, at jo mere mystikk han kunne blande inn i de religiøse forestillinger, jo bedre ville det være; for menneskene var ennå på Jesu tid i høy grad grepet av de mystiske skuespill, de mystiske fortellinger, som på mange måter florerte i de forskellige folkesamfunn, båret frem av presteskapet. Og dogmene om Jesu jomfrufødsel, Jesus som syndefritt menneske, Nattverdens innstiftelse, Jesu soningsdød på korset, hans legemlige oppstandelse, hans himmelfart, læren om Treenigheten og mye annet var de ingredienser, som Ardor til forskjellige tider blandet inn i Jesu lære. For vant Kristendommen, preparert på denne måten, virkelig innpass verden over, da ville han ennå for lange, lange tider kunne beholde sitt herredømme over menneskenes sinn. Og i tillegg kom: at Jødefolkets fortellinger om Jordens, om menneskets skapelse og mye annet, som var i strid med de faktiske forhold, ble det bærende grunnlag, som Kristendommen ble bygget på. Og naturligvis skjedde dette, fordi den kristne religion skaptes i Palestina, jødefolkets land. Og Bibelen ble urkristendommens samlingsmerke!

Etterhvert som den falske lære om Jesus fra Nasareth, om hans liv på Jorden og om hans misjon bredte seg ut over landene, dro den en kjølvannsstripe etter seg av stridigheter, mord og alle slags ugjerninger, selv om den også i manges sinn opplevdes som å være en sann, kjærlig og oppbyggelig lære, som det var ethvert "troende" menneskes plikt å bringe videre til andre. Men Ardor var ikke tilfreds! I tidernes løp tildigtet han mere og mere, som skulle få det hele til å gli lettere inn i folkets sinn. Kristendommens stamme skjøt flere sideskudd; ikke bare ble Jesus tilbedt som Gud, men samtidig ble tilbedelsen av Moder Maria satt i scene med kirkelige seremonier av en en slik pomp og prakt, at den for folkemassene steg til "sublime" høyder. Kristus og Moder Maria ble de lysende og herlige skikkelser, som alt dreide seg om, og som de kristne bøyde seg for. Og den sanne Gud ble etterhvert nesten helt satt i skyggen. Etterhvert som tiden gikk, kom nye tilføyelser! Tallrike menn og kvinner, som, mens de ferdes på Jorden, hadde vært særlig virksomme til å utbre læren eller til å følge i Jesu fotspor, ble utnevnt til å være helgener i den "himmelske verden"! Men ennå var Ardor ikke tilfreds! Nye religioner ble utformet, som på nytt vakte stridigheter og voldsgjerninger. Og Kristendommen fortsatte - ettersom århundrer etter århundrer gikk - å skyte nye grener og skudd (de tallrike sekteriske retninger); delvis skyldtes dette Ardor, delvis skyldtes det flere av de Yngste, som av Gud sendtes til Jorden for å ordne det religiøse kaos. Jeg behøver neppe å gå nærmere inn på alt dette, for dere kjenner det alle fra historien og fra kirkehistorien. Men jeg ber dere tenke over alt det forferdelige, som Kristendommen har brakt over menneskene; tenke på de tallrike religionskriger - utkjempet gang gang - tenk på inkvisisjonens redsler, tenke på Bartholomæusnatten, tenke på kjetterbålene, som blusset opp rundt om i de kristne land! Grøsser dere ikke, forferdes dere ikke ved tanken på alle disse redselsgjerninger utført av kirkens menn til Guds og Kristi ære? Kan dere virkelig, ut fra det bedste i dere, i ånd og i sannhet anta, at en lære, som kan fremkalle så tallrike ugjerninger i tidenes løp, kan skrive seg fra Gud? Sannelig, gjør dere dette, da kjenner dere ikke deres Fader! I dyp, og inderlig sorg fulgte Han denne falske læres fremgang. Med sorg så Han misjonærer, som dro ut for å kristne ville folkeslag, og slå de mennesker ned for fote, som ikke ville la seg kristne. Millioner av menneskeliv er ofret på Kristendommens alter!

Men etterhvert som århundrer etter århundrer gikk, utviklet den menneskelige ånd seg mere og mere. Generasjoner etter generasjoner fødtes og døde under den falske læres åk. Da begynte de mennesker, til hvis jordiske legemer fremskredne menneskeånder var knyttet, å opponere mot Kristendommen; høyere og høyere lød ropene, flere og flere røster hevet seg for å få den revidert. Av og til fremkom mindre reformasjoner, som allikevel ikke gjorde læren nevneverdig bedre - kun nye stridigheter, nye voldsgjerninger, nye drap ble resultatet. Ingen klarte å rense Kristendommens Augiasstall til bunns. -

Helt fra de tider, da de Yngste begynte å la seg inkarnere som menneskenes foregangsmenn, begynte de samtidig på forskjellig måter å forsøke på å vinne deres eldste falne bror tilbake for på den måten å befri menneskeheten for hans herredømme. Igjen og igjen dro de til ham i hans ødelagte rike for å tale ham til rette. Men forgjeves! Og de Yngste oppgav etterhvert et arbeide, som forekom dem å være ganske hensiktsløst. Kun den eldste av de Yngste - Kristus - forsatte med aldri sviktende tålmodighet å oppsøke sin bror for å få ham til å oppgi kampen mot sin Fader. Etterhvert som tiden gikk, og de menneskerøster, som hevet seg imot Kristendommen som en lære fra Gud, ble flere og flere, begynte Ardor å frykte for, at hans makt var ved å brytes. Høyere og høyere, inderligere og inderligere ble ropene fra menneskene til vår Gud og Fader om hjelp til å oppnå fred, fred på Jorden for alle mennesker, for alle samfunnslag. Og menneskene selv - ledet av de Yngste som deres foregangsmenn - arbeidet med i de store og på flere punkter gjennemgripende fredsarbeide, som ble utrettet mange steder i mange land. -

- i året 1912 - lykkes det Kristus å vinne sin eldste broder tilbake. Bøyd i dyp sorg og anger fulgte Ardor med Kristus til deres felles Fader. I sin uendelige kjærlighet til den falne sønn, som i årmillioner hadde kjempet imot Ham, i sin uendelige glede over, at sønnen hadde vendt tilbake, tilgav hans Fader ham fullt og helt alle hans synder. Men Gud påla ham som bot å gjøre menneskene kjent med: at han - Ardor - var menneskelegemets skaper. Som bot for sine ugjerninger skulle han derfor åpenbare for sine skapninger, hva han hadde syndet imot dem. Og Ardors syndsbekjennelse innleder derfor det etisk-religiøse, filosofiske og vitenskapelige verk "Vandre mot Lyset!".

Altså i året 1912 vendte Ardor tilbake til vår Fader! Mange har undret seg over, at det nettopp ble det året, men engang ville det skje, for alle åndelige skapninger, selv de dypest falne, vil alle før eller senere vende tilbake til Gud. Men mange har vanskelig med å forstå, at vår Fader tilgav Ardor i stedet for å tilintetgjøre ham - og allikevel er det så enkelt! For Gud, som er selve kjærligheten n-te potens, vil aldri noen sinne være i stand til å tilintetgjøre selv det svakeste åndelige gnist, og ihverfall ikke sin elskede sønn! Ja, en av deres arbeidskollegaer innen for kirken har til og med i en av sine bøker spottet over, at Ardor (Satan) vendte tilbake til faderhjemmet, noen få år før den store verdenskrig startet. Men da muligvis også dere vil finne det utrolig, vil jeg henvise dere til Supplement 1, side 90, spørsmål 68, side 93, spørsmål 71 - og kan her spørre dere: om dere for alvor mener, at menneskene med en gang, fra å være syndefulle vesener, kan bli engler! For mener dere det, da tar dere veldig feil, noe slikt vil aldri noen sinne kunne skje! Århundrer etter århundrer, årtusener etter årtusener må slekter fødes og dø, før det for alvor kan blive snakk om en virkelig synlig forbedring. Men utfører dere den misjon, vår Fader har pålagt dere, da vil dere ha tatt de første skritt til å forbedre menneskene og til å skaffe dem bedre vilkår i deres jordiske liv.

Da Kristus hadde brakt Ardor tilbake til Faderhjemmet, mistet menneskene deres "gud", deres åndelige Mørkefyrste, deres åndelige Mørkeleder. Hans trone står tom! Og intet Mørkevesen vil noen sinne i fremtiden kunne innta den!

Vår Fader har, helt fra den stund Han antok seg Ardors skapninger som sine barn, bestandig vært Kristus og de Yngste behjelpelig i deres vanskelige gjerning for menneskeheten. Han har ikke bare planlagt arbeidet for hver enkelt, Han planla også deres samarbeide under jordelivene; Han ga i store trekk utkast for Kristi inkarnasjoner, både for de Yngstes og menneskeåndenes. Opp gjennem tiden ble alle fulgt av Gud-Faders våkne øye. Men i virkeligheten ble vår Fader ingen sinne den samlede menneskehets sanne Gud; for menneskene har ennå ikke lært Ham å kjenne, som den Han er. Kun få Mennesker - få i forhold til det antall, som har levd her på Jorden - har i virkeligheten bøyd seg for den sanne Gud, men disse få har fullt og helt forstått Hans høyhet og uendelige kjærlighed. For disse menneskene var Han i ånd og i sannhet den eneste ene! Det vesen, som menneskene ellers bøyde seg for og tilba, var, som før sagt, Ardor = Satan. For de tallrike religioners og sekters "gud" hadde alle det samme - for menneskene usynlige - forbilde (Ardor), selv om hans forkledninger og påkledninger var mange og forskjellige. Strengt tatt er derfor alle religioner, alle Kristendommens tallrike avskyggninger, forkastelige, de gir kun få sannhetsglimt, men så mange flere usannheter og mytologiske eventyr. Selv de mange villskudd, som er fremkommet på Kristendommens gamle stamme, etter at Ardors regime var avsluttet, har i sannhet ikke gjort den kristne lære bedre! F. eks. Barthianismen og den Oxfordske lære. I den første gjøres Gud altfor fjern for menneskene, i den siste settes menneskene for nært opp til Ham. For selv om vår Fader alltid er rede til å høre på menneskers klagerop og klar til å hjelpe dem, hvis det trengs, så er det ikke meningen, at man daglig skal føre lange "samtaler" med Ham eller daglig la seg lede av Ham i alt, hva man foretar seg. Hverken Gud eller skytsånden - samvittigheten - har den typen forbindelser med menneskene; var dette tilfelle, ville disse aldri kunne bli selvstendig tenkende og handlende personligheter, men bare være som barn, som klynger seg til sin mors skjørt. Dessuten gir de offentlige synds-bekjennelser mulighet til mye hykleri o. l.

Da Ardor oppga kampen mot sin Fader, inntråtte et åndelig Interregnum i den jordiske verden. Menneskene mistet deres "gud", deres behersker, de inkarnerte Eldste mistet deres åndelige leder, deres veiviser - drivkraften i deres jordiske liv. Og dette Interregnum måtte vedvare, inntil den stund kom, da menneskene kunne få en sannferdig meddelelse om det, som hadde skjedd. For de må, ifølge den frie vilje, som de har mottatt av Gud, selv avgjøre, om de i fremtiden vil bøye seg for den sanne, den eneste ene Gud, selv avgjøre, om de vil gi seg inn under Hans ledende Tanke og styrende hånd, eller fortsette å følge de av Ardor gitte religioner.

Under deres nattlige søvnfrigjørelser meddelte vår Fader de inkarnerte Eldste: at deres eldste bror var vunnet tilbake. Og Han oppfordret dem inntrengende om å la seg løse fra deres jordiske legemer, slik at menneskene kunne bli frigjort for deres tilstedeværelse iblant dem. Bare noen få fulgte vår Faders oppfordring. De mange tusener, som nektet å oppfylle Hans ønske, besluttet i felleskap å føre den åndelige kampen videre imot Ham og imot de inkarnerte Yngste for å trekke menneskene dypere ned i Mørket, ja så dypt ned, at Gud - etter deres mening - i sinne ville vende seg fra hele menneskeheten og aldri igjen forsøke å trekke dem fremover mot Lyset, fremover mot Hans Rike.

Etter en tid lyktes det for de inkarnerte Eldste, under de nattlige søvnfrigjørelser å trekke noen av Ardors fremtidsbilder - som på det tidspunkt sto som sorte, truende skyer i den åndelig-astrale horisont - inn i den menneskelige verden, og verdenskrigen med dens, av Ardor planlagte foranledningene og etterfølgende uhyggelige begivenheter, brøt ut i lysende flammer. Behøver jeg å omtale alt det fryktelige, alt det grufulle, som i lange tider ble millioner av uskyldige menneskers tragiske lodd? Nej, det behøves ikke! Dere kjenner alle det, som dengang skjedde - la oss kaste taushetens slør over disse tider.

Kort før krigen begynte å rase på mange fronter i landene rundt om på Jorden, ble Ardor - etter vår Faders ønske - ført til et lite og fredelig hjem i deres land, hvor han, ved sine yngre, diskarnerte brødres hjelp, dikterte vår jordiske tolk sin bekjennelse. Under krigsårene ble "Vandre mot Lyset!" utarbeidet, slik at dette "budskap til menneskeheten" i ett og alt kom til å stå i nøye overensstemmelse med sannheten. Vår Fader var selv den øverste leder av dette arbeidet.

Noe tid før det lyktes Kristus å føre sin eldste bror tilbake, hadde Gud - da Han forutså, at Ardors makt snart ville brytes - henvendt seg til noen av de Yngste, som på dette tidspunkt var diskarnerte, men som engang, for årtier tilbake, samtidig eller omtrent samtidig hadde vært inkarnert i deres land, nemlig noen av "Gullaldertidens" diktere. Disse anmodet Han om, gjennom vår jordiske tolk, å gi en rekke dikt, som kunne stå som fullgyldige utrykk for deres personligheter fra omtalte jordiske inkarnasjoner. De lovet med glede å gjøre deres beste for å kunne gjennomføre Hans ønske. Emnene til disse dikt ble gitt dem av vår Fader selv. Det lyktes å gjennomføre dette enestående arbeide til Guds tilfredshet. Og i slutten av året 1915 ble diktsamlingen utgitt under ett med fellestittelen: "Hilsen til Danmark". Dette ble gjort etter vår Faders anvisning og etter Hans ønske, for at denne hilsen fra forlengst "avdøde" personligheter kunne forberede det danske folk til å kunne motta "Vandre mot Lyset!" senere. De Yngste, som på dette tidspunkt levde et jordisk liv i deres land som litteraturkyndige og noen få som diktere, hadde før inkarnasjonen lovet vår Fader å ta seg av en eventuel diktsamling fra "Gullaldertidens" menn, hvis det lyktes å få den frem i den jordiske verden. Men disse litteraturkyndige "glemte" deres løfte! Deres dagspresse hånet og spottet gjennomgående diktsamlingen, som var gitt også for å glede deres landsmenn og kvinner, for å vise dem, at det virkelig er et liv etter den jordiske død. "Hilsen til Danmark" ble kaldt en Pastisj utført av utgiveren selv, osv. Mange tåpelige ting ble sagt - og glemsel og taushet senket seg over dette verk, som i sannhet var blitt utarbeidet av de navngivne selv under så mye glede og forventning. Men selv om vår Fader sørget over det skjedde, så visste Han, at de tider allikevel vil komme engang - kanskje i en fjern fremtid - da det danske folk vil forstå, hvilken verdifull gave de hadde mottatt i den nå så foraktede diktsamling. -

Etter verdenskrigens avslutning kom, som dere vet, en kortvarig oppgang til lysere tider. Mange av de inkarnerte Yngste forsøkte på forskjellig måter å skape ordnede og fredelige tilstander. Men skjønt viljen til det var god nok, så lyktes det allikevel ikke i alvor og i sannhet å samle alle landenes regeringer til i full enighet å skape et fullkomment samarbeide. For de inkarnerte Eldste arbeidet imot dem - under deres nattlige søvnfrigjørelser dro de på nytt, i kraft av deres forenede tanker og viljer, flere truende begivenheter inn i den jordiske verden - Ardors fremtidsbilder! Og nye stridigheter, nye kamper både i syd, vest og øst blusset opp til sorg, redsel og fortvilelse for millioner av mennesker. Bestandig håpet Gud, at en eller annen av Hans utsendinger i deres land ville tenke på "Vandre mot Lyset!" og fremkalle en offentlig diskusjon, som kunne utbre kjennskapet til Hans budskap. Men årene gikk, uten at dette skjedde!

Men nå kan vår Fader ikke lenger utholde å være et passivt vitne til alle disse redsler, til alle disse fryktelige handlinger, der muligens kunne vært forhindret, hvis deres forgjengere eller dere forlengst hadde tatt i bruk Hans budskap. Og i tillegg kommer, at vår jordiske hjelper, vår tolk, er syk og svak; slik at det er en mulighet for, at hennes legeme vil bryte sammen tidligere enn beregnet. Da vår jordiske hjelper gikk inn til sin nåværende inkarnasjon, satte vår Fader ingen bestemt grense for hennes levetid på Jorden, fordi Han, hvis det lyktes for henne å gå den rette vei, hadde flere store arbeider til henne å utføre under inkarnasjonen. Og ingen - selv ikke Gud - kunne så lang tid i forveien vite, hvor lang tid det ville ta for henne å utføre disse arbeider. Dødsdagen måte derfor avhenge av, hvor lenge hennes svake legeme maktet å klare seg under livsløpet. Ovenfor sier jeg til dere med et gammelt "Bibelord", "er noe umulig for Gud?" Her kan dere da med noen rett spørre: hvorfor styrker Gud da ikke hennes legeme, slik at hun kan leve så lenge, som Han ønsker? Til det må jeg svare: ovenstående "Bibelord" skyldes Ardor! For der er mangt og meget i den jordiske verden, som vår Fader hverken kan eller vil utføre, fordi Han aldri noen sinne går imot sine egne lover eller imot de lover, hvoretter de Eldste frembragte deres skapninger - menneskene. Men der, hvor jeg anvendte "bibelordet", var det på sin plass. - Ingen og igjen har vår Fader i kraft av sin vilje på forskjellig måter styrket hennes åndelige jeg, styrket hennes svake legeme, men når legemets maskineri er i ferd med å slites i stykker, da kan Han ingenting utrette, da kan Han bare håpe på: at den ro og fred, som hun - etter Hans ønske - har omgitt seg med, muligens kan hjelpe henne til å stå sin sykdom igjennem, slik at hun ennå i en kortere eller lengre årrekke fortsatt kan være vår medhjelper og tolk. Vår Fader våget altså ikke ytterligere å utsette - ved hennes hjelp - å gjøre et direkte forsøk på å bringe orden i det jordiske kaos! -

Hva som ovenfor er sakt, er derfor de grunner, som betinger vår Faders direkte henvendelse til dere, som er den danske kirkes øverste myndigheter.

Nå er tiden inne, nå må dere avgjøre, om dere vil holde deres løfte til vår Fader - eller om dere hånlig vil vende dere bort fra Ham og fra Hans henvendelse. Men husk, at Gud ikke i lengden kan utholde å følge det, som skjer i den jordiske verden. Millioner av menneskers lidelser og elendighet har fremkalt en uendelig sorg i Hans sinn. Han lengter inderlig etter å kunne bringe hjelp og fred til de lidende mennesker. Men Han greier det ikke, før dere har tatt i bruk Hans budskap. Og vil dere ikke gjøre det, da må Han, muligens, for lange, lange tider avbryte all forbindelse med menneskeheten - kanskje i årmillioner - inntil menneskene er kommet så dypt ned i Mørke, synd og ugjerninger, at Han ved sine utsendinger kan begynne - helt forfra - i et nytt forsøk på å lede dem ut av Mørket, fremover mot Lyset!

Men for at dere ikke skal si: at dere helt hodeskulls blir stilt over for et vanskelig problem, som dere skal ta stilling til i stort hastverk, har vår Fader bemyndiget meg til å meddele dere: at Han gir dere en frist på to jordiske år regnet fra den dag, da dere mottar denne henvendelsen. I dette tidsrum må dere ikke bare gjennomlese og gjennomtenke vår Faders budskap "Vandre mot Lyset!", men dere må også gjennomlese og gjennomtenke innholdet av de øvrige bøker, som knytter seg til hovedverket. Når dette er gjort, da må den øverste av dere sammenkalle sine brødre i embedet til noen fellesmøter, slik at dere alle med god vilje i ro og vennlighet kan drøfte de foreliggende spørsmål med hverandre. Klarer dere å diskutere saken uten krangling, men i verdighet og orden, slik som det sømmer seg for deres kirkes øverste myndigheter, da vil vår Fader være med dere, og med sin klare, sterke Tanke vil Han rettlede og veilede dere alle, slik at det resultat, som Han ønsker, kan bli fremkaldt. Men Gud krever ikke av dere, at dere skal ta stilling til den vitenskapelige delen av verket. Hold dere til deres eget domene - det religiøse - og la rolig det vitenskapelige ligge til de menn, som kan påpeke sannhetene i disse problemer. Muligens vil de menn, som nå fører an innenfor videnskapens forskjellige grener, ikke påta seg denne oppgave, skjønt det i blant dem finnes flere av Guds utsendinger. Vil disse imidlertid vende det døve øre til vår Faders ønske, da må Han vente på de yngre slektledds menn, for blant dem finnes noen, om hvem Han vet, at de både kan og vil ta stilling til disse mange og veldig interessante spørsmål.

Når dere - som vår Fader ønsker og håper dere må - kommer til den slutning: at dere står over for sannheten, den absolutte, gitt dere av Gud og av Hans diskarnerte hjelpere, da må dere gi deres menigheter en meddelelse om det skjedde. Og dette, mener vår Fader, vil best kunne la seg gjøre, ved at dere - i felleskap - gjennem dagspressen utsender et opprop til alle. På denne måten vil deres beslutning hurtig nå ut til landets ytterste grenser, og fra deres land og folk vil da kjennskapet til "Vandre mot Lyset!" innen kort tid kunne bre seg fra land til land, fra folk til folk, hvoretter de forskjellige folkeslags øverste kirkelige myndigheter på samme måte må ta stilling til budskapet. Innen få år års forløp vil vår Fader da kunne se, når det tidspunkt inntreder, da Han i ånd og i sannhet kan være - ikke bare enkelte menneskers Gud og Fader - men millioners! For det er Hans ønske og vilje: at alle folkeslag (bare ikke de laveststående) skal samles under Hans ledelse på grunnlag av en felles religion - den sanne, den som gis i "Vandre mot Lyset!". Men dere må vite: at selv om Gud helt og fullt overtar ledelsen av menneskenes vandring fra Mørke til Lys, til målet - Hans Rike - er nådd, så vil det allikevel vare flere jordiske år, innen de nåværende kaotiske tilstander vil bedres nevneverdig, innen de kan avløses av orden, fred og ro på Jorden! For de mange - av Ardor inkarnerte - Eldste vil ennnå i lengre tid leve deres liv i den jordiske verden. Men jeg sier dere: la dem være i fred, opphiss ikke dere selv eller andre til sinne og hat mot disse mennesker, gjør deres menigheter og deres kirkelige embedsbrødre i andre land oppmerksomme på: at ingen har rett til å øve vold mot dem; for all slik selvtekt er av det onde og strider mot vår Faders ønske og vilje -

Altså: to år gir vår Fader dere til å utføre deres misjon, til å gjennomføre den så på høy tid tiltrengte reformasjon av deres kirkes lære. Men vår Fader har bedt meg si til dere: at hvis dere klarer å gjennomføre alt, hva Han har pålagt dere, innen den oppgitte tidsfrist er utløpt, da vil Han være dere inderlig takknemmelig, for Han trenger deres hjelp! Tidene er onde! Og millioner av mennesker, menn, kvinner og barn lider navnløs angst og redsel, lider grufulle legemlige lidelser - la dem ikke lide for lenge! Gjør hva dere klarer for å avslutte deres arbeide så hurtig som mulig! Skynd dere å legge grunnstenen til verdensfreden, for vår Fader lengter!

Videre skal jeg si til dere: at dere, når dere har gjennomført revisionen av Kristendommen, må være forberedt på, at menn og kvinner, som kaller seg "medier" - Formidlere mellem vår og deres verden - muliggens vil komme til dere med "budskaper" og "meddelelser", som de vil si, de har mottatt fra Gud, Kristus eller fra deres skytsånder. Avvis dem alle; for det, de vil bringe dere, er kun menneskeverk. Hverken vår Fader, Kristus eller vi - menneskenes åndelige ledere - har talt eller vil i fremtiden tale med dem om de oversanselige problemer, for de er alle selvbestaltede formidlere, mange eier ikke engang de mediumistiske gaver. Aldri noen gang oftere vil vår Fader gi menneskeheten et budskap i likhet med "Vandre mot Lyset!". En gang utført er det ikke noen grunn til å gjøre nye forsøk på å veilede menneskeheten på denne ytterst vanskelige vei. All ledelse vil nå og i fremtiden foregå på den gamle måten - dvs. de Yngste fortsetter med å være menneskenes foregangsmenn. Men kun hvis dere forstår deres besøkelsestid og velger den rette vei!

For å støtte dere, for at dere ikke skal fristes til å omgive dere med taushet og derved hindre en offentlig diskusjon, vil dette "åpne brev" til dere bli sendt flere betydelige menn og kvinner, i de forskjellige blades redaksjoner landet over, samt alle, som er medlemmer av "Selskapet til "Vandrer mod Lysets" utbredelse."

Ja, velg nå den rette vei! For har dere ikke innen for den frist, vår Fader har gitt dere, utrettet det, som Han har pålagt dere, eller snur dere dere fra Ham og fra Hans bønn om hjelp, da vil Han ikke oftere kalle på det danske folk, for da har dere - folkets kirkelige representanter - vist dere uverdige til Hans tillit. Muligvis kan vår Fader da på andre måter, f. eks. gjennom oversettelser til andre språk få sitt budskap frem i verden, men da står dere med skammen, der hvor dere kunne ha stått med heder! Og vår Fader vil da - åndelig talt - over deres hoder skrive et lysende, flammende: Mene Tekel! Veiet og funnet for lett!

Velg nå den rette vei, men velg uten tvang; for Gud tvinger ingen til å gjøre det rette! Mener dere, ut fra det beste, det sanneste i dere, at Kristendommen, som den nå er, - i eet og alt - er i overensstemmelse med de evige sannheter, i overensstemmelse med Guds Lover og i overensstemmelse med Guds uendelige Kjærlighed til alle åndelige skapninger, da har vår Fader intet mere å si til dere; men da må dere bære deres fulle ansvar for de tider, som kommer! -

Min henvendelse til dere er nå avsluttet.

Jeg bøyer meg for dere og hilser dere i vår Faders navn!" -

 

 

 

 

Copyright ©

De Lyse Tankers Forlag

Norway