|
|
|
|
Det forgiftede blåskjellet av Petter Musken ______________________________________________
Jeg er et lite blåskjell, ikke at de andre er så mye større enn meg, men jeg føler meg så liten her jeg klynger meg til stolpen sammen med alle de andre. Egentlig skulle jeg ha sittet i fast fin tang, men det var ikke noe av det her da jeg ble født. Bare grums, noen stolper og en masse surt vann. Surt ja, det er så surt at det iser i leppene mine i det jeg lar det strømme gjennom meg for å finne noe jeg kan spise og vokse på. Stadig, ja nesten hele tiden får jeg i meg noe så jeg blir helt nummen og får lyst til å lukke skjellet mitt med en gang, men det kan jeg jo ikke for da får jeg jo heller ikke noe mat. Så her sitter jeg da og lar alt det rare strømme gjennom meg. Etter hvert nå har jeg begynt å vende meg til alt sammen og de andre eldre enn meg sier at man kan leve på mye og at vi ikke har noe annet valg enn å bruke det som kommer. Og det var visst ikke så mye bedre før i tiden heller, ble de selv fortalt da de var små. Ikke alle klarer å leve av det de får, her om dagen ble en av de yngre borte fra stolpen sin. Jeg så det ikke selv men naboen min så det hele akkurat i det han åpnet skjellet sitt. En sky av noe gult strømmet gjennom stakkaren og leppene hans ble helt hvite før de strammet seg og stivnet. Skjellet ble stående oppe og en stygg og sulten krabbe oppdaget stakkaren like etterpå og da var det gjort. Han ble bare klippet av stolpen sin og forsvant i dypet, som krabbemat. Nei, nå må jeg tenke på noe hyggeligere, lurer på hva det blir til kvelds jeg. Håper det blir noe godt, noe så jeg kan lukke skjellet mitt lenge og slippe å smake på alt det andre rare. Nå lukker jeg meg opp og kjenner etter, og snipp snapp snute så var også det blåskjellet ute.
Copyright © De Lyse Tankers Forlag Norway |